Le Grand Hôtel du Markstein, som i etterkrigsårene (1914-1948) ble den første skistasjonen i Vosges, har en fascinerende historie. Det er takket være initiativet til herr Adolphe Schlumberger, en industrimann fra Guebwiller, at dette ambisiøse prosjektet ble realisert.
Ideen var å bygge et førsteklasses hotell, det berømte Grand-Hôtel, samt et annet anlegg, Hôtel Belle-Vue, med mål om å tiltrekke seg en finere klientell og konkurrere med verdensberømte palasser som de i Chamonix og St. Moritz i Sveits.
Byggingen av disse hotellene var en monumental oppgave, utført med hakke og spade, over en periode fra 1927 til 1930. Disse anleggene skulle bli kjente landemerker i området, og tilby luksus og komfort til besøkende som søkte tilflukt i de vakre fjellandskapene i Vosges.
Den omveltende historien til Grand Hôtel du Markstein fortsetter med at det ble kjøpt opp av pensjonskassen for Alsace-Lorraine, som drev det sporadisk. Senere ble hotellet okkupert av den tyske hæren under andre verdenskrig. Etter krigens slutt slo pensjonskassen for Alsace-Lorraine seg sammen med SNCF, og driften av hotellet ble omgjort til en leir for lærlinger, men dette foretaket ble ikke vellykket, og hotellet ble igjen forlatt.
I 1950 ble det opprettet et skjulested kalt ABRI i hotellets lokaler for å gi turistene mulighet til å spise. Denne driften viste seg imidlertid ikke å være lønnsom, og ABRI ble stengt i mange år. Rundt 1960 kjøpte Turisme og Arbeid-foreningen, under ledelse av CGT, Grand Hôtel med mål om å opprette et Folkelig Feriesenter. Til tross for at kapasiteten ble økt til 300 senger, gjorde de nedslitte anleggene det vanskelig å drive senteret, som til slutt gikk tilbake.
Som svar på denne situasjonen opprettet foreningen et eiendomsselskap (SCI – Société Civile Immobilière) i samarbeid med flere bedriftsutvalg, hvorav noen var store nasjonale aktører som Air France. En ambisiøs moderniseringsplan ble satt i verk, inkludert bygging av et innendørs svømmebasseng. Målet med SCI var å forvandle Grand Hôtel til et senter som lå et sted mellom et hotell og en ferieby, med 375 senger, komfortable rom, en restaurant, en bar, samt lokaler for underholdning, møter og avslapning, i tillegg til en skole for langrenn.
Etter åpningen i mai 1972 opplevde feriebyen LES CRETES et tiår med framgang, preget av et ungt og livlig team og en regional ledelse som integrerte landsbyen i en økologisk og sosial sammenheng. Mellom 1973 og 1985 tok hotellet imot mellom 800 og 1000 unge og pensjonister hvert år, men dessverre gikk driften med underskudd.
Flere faktorer bidro til denne situasjonen, blant annet svikt i forsikringene som skulle finansiere videre investeringer og en nedgang i interessen for sosialturisme blant publikum. I tillegg ble det gjort ledelsesfeil, særlig med tap av oppslutning om CGT, hovedleverandøren til TURISME ET TRAVAIL, som ble omdannet til TOURISTA, et selskap styrt av en administrerende direktør.
Til tross for full beleggsprosent i juli-august 1987, ble ikke nødvendige investeringer for å bringe anlegget opp til sikkerhetsstandarder gjennomført, noe som førte til at den regionale sikkerhetskommisjonen besluttet å stenge LES CRETES den 19. juni 1994.
Gjenopplivingsprosjektet, som krevde store investeringer fra offentlige myndigheter og sameiere, lyktes dessverre ikke. Som følge av dette ble hotellet kjøpt opp av en eiendomsutvikler fra Mulhouse, som planlegger å omgjøre det til leiligheter for fritidsboliger.
