Le Grand Hôtel du Markstein, som i etterkrigsårene (1914-1948) ble den første skistasjonen i Vosges, har en fascinerende historie. Det var takket være initiativet til herr Adolphe Schlumberger, en industrimann fra Guebwiller, at dette ambisiøse prosjektet ble realisert.
Ideen var å bygge et luksushotell, det berømte Grand-Hôtel, samt et annet etablisssement, Hôtel Belle-Vue, med mål om å tiltrekke seg en eksklusiv klientell og konkurrere med verdensberømte palasser som de i Chamonix og St. Moritz i Sveits.
Byggingen av disse hotellene var en monumental oppgave, utført med hakke og spade i perioden 1927 til 1930. Disse etableringene skulle bli ikoniske landemerker i regionen, og tilby luksus og komfort til besøkende som søkte flukt i de vakre fjellandskapene i Vosges.
Den dramatiske historien til Grand Hôtel du Markstein fortsatte med at det ble kjøpt opp av Caisse de Retraite d'Alsace-Lorraine, som drev det sporadisk. Senere ble hotellet okkupert av den tyske hæren under andre verdenskrig. Etter krigens slutt fusjonerte Caisse de Retraite d'Alsace-Lorraine med SNCF, og driften av hotellet ble omgjort til en lærlingkoloni, men dette prosjektet var ikke vellykket, og hotellet ble igjen forlatt.
I 1950 ble det opprettet et tilfluktssted kalt ABRI i hotellets lokaler for å gi turister mulighet til å spise. Denne driften viste seg imidlertid ikke å være lønnsom, og ABRI ble stengt i mange år. Rundt 1960 kjøpte Association Tourisme et Travail, under CGTs ledelse, Grand Hôtel med mål om å opprette et populært feriesenter. Til tross for at kapasiteten ble økt til 300 senger, gjorde de nedslitte fasilitetene det vanskelig å drive senteret, som til slutt gikk i oppløsning.
For å møte denne situasjonen opprettet foreningen et SCI (Société Civile Immobilière) i samarbeid med flere bedriftskomiteer, blant dem noen med nasjonal rekkevidde, som Air France. En ambisiøs moderniseringsplan ble satt i verk, inkludert bygging av et innendørs svømmebasseng. SCI hadde som mål å forvandle Grand Hôtel til et senter som lå et sted mellom et hotell og en ferieby, med 375 senger, komfortable rom, en restaurant, en bar, samt rom for underholdning, konferanser og avslapning, i tillegg til en langrennsskole.
Etter åpningen i mai 1972 opplevde feriebyen LES CRETES et tiår med vekst, preget av et ungt og dynamisk team og en regional ledelse som integrerte landsbyen i en økologisk og sosial kontekst. Mellom 1973 og 1985 tok hotellet imot mellom 800 og 1000 unge og pensjonister hvert år, men dessverre var driften underskuddsbringende.
Flere faktorer bidro til denne situasjonen, blant annet svikt i forsikringene som skulle finansiere videre investeringer og en nedgang i interessen for sosialturisme blant publikum. I tillegg ble det gjort ledelsesfeil, særlig med tap av CGTs oppslutning, som var hovedleverandør til TOURISME ET TRAVAIL, som ble omdannet til TOURISTA, et selskap ledet av en administrerende direktør.
Til tross for full beleggsprosent i juli-august 1987, ble ikke nødvendige investeringer for å oppfylle sikkerhetsstandarder gjennomført, noe som førte til at den regionale sikkerhetskommisjonen besluttet å stenge LES CRETES den 19. juni 1994.
Gjenopplivingsprosjektet, som krevde betydelige investeringer fra offentlige myndigheter og sameiere, lyktes dessverre ikke. Som følge av dette ble hotellet kjøpt opp av en eiendomsutvikler fra Mulhouse, som planlegger å omdanne det til leiligheter for fritidsboliger.
